Ideer om frihet

Å være libertarianer betyr å mene at frihet for mennesket er en bra ting - at den bør maksimeres og at statens makt bør reduseres kraftig. Men hvorfor mener libertarianere at frihet er en god ting? Hva er det som er så bra med frihet?

Praktisk talt alle libertarianere er enige om at mennesker bedre kan blomstre dersom de er frie, at de vil være rikere og lykkeligere dersom de føler trygghet for sin person, sin eiendom og sin frihet. For noen libertarianere er dette grunn god nok. De er for frihet fordi frihet er bra for folk. Den libertarismen de tar til orde for er konsekvensialistisk.

For andre libertarianere er det ikke nok at frihet hjelper mennesker til å blomstre og bli lykkeligere. De mener at friheten springer ut av objektiv moral. Spesifikt mener de at det alltid er galt å initiere bruken av vold (force) mot en annen person. De som bryter dette moralske imperativet handler feil og bør møte moralsk fordømmelse. Alle regjeringer som vi kjenner til bryter denne moralske loven og bør derfor fordømmes. For denne typen libertarianere er ikke frihet bare en formålstjenlig ramme for sosiale forbindelser, men knyttet til objektiv moral. Denne typen libertarisme er moralistisk.

Dette innebærer ikke at konsekvensialistisk libertarianere ikke er moralske. Tvert imot, de fleste av dem er enige at det er galt å initiere vold. Forskjellen er at de ser på ikke-aggresjon som et generelt moralsk prinsipp, med dyptgående og positive konsekvenser, men ikke som et moralsk imperativ som all sosial og politisk tenkning kan utledes av.

Formulert av den bestselgende forfatteren Ayn Rand og tilpasset og utvidet av Murray Rothbard, var moralistisk libertarisme hovedansvarlig for den moderne gjenfødelsen av libertariansk tenkning som startet på 60-tallet. I løpet av de siste få år har moralistisk libertarisme gradvis blitt betydelig redusert, til fordel for konsekvensialistisk libertarisme.

Denne endringen er klar dersom man sammenligner den surveyen av libertarianske oppfatninger som Liberty gjorde i 1998 med den som ble gjennomført et tiår tidligere. Libertarianeres støtte til standpunkter som følger av ikke-aggresjonsimperativet ble betydelig redusert, mens konsekvensialistisk standpunkter fikk økt oppslutning. Innflytelsen til Rand og Rothbard falt betydelig, mens betydningen av de ledende talsmenn for konsekvensialismen - Ludwig von Mises, Milton Friedman og F.A. Hayek - økte. Mest tydelig av alt: Mens det i 1988 bare var 10% som var uenige i ikke-aggresjonsimperativet, hadde denne andelen økt til 50% i 1998.

Som en av dem som til tider har kritisert den moralistiske libertarisme, skulle jeg selvsagt gjerne ta en del av æren for denne endringen. Men kritikken av dens utledninger og analyser av noen av de mest absurde implikasjoner og tilsynelatende uløselige problemer, fra meg eller andre, har i beste fall spilt bare en sekundær rolle i denne reduserte populariteten.

For det første tilla de som svarte på vår undersøkelse relativt liten tyngde til meg eller David Friedman, den andre kritikerene av moralistisk libertarisme inkludert i surveyen. For det andre har mesteparten av det Liberty har trykket om emnet, enten det er skrevet av Friedman, meg selv eller andre, vært publisert for lenge siden, mellom 1987 og 1989. Det synes trygt å påstå et en betydelig andel av dem som svarte i 1998 ikke var lesere av bladet på det tidspunkt. (Vår abonnementsmasse er mer en tredoblet i denne perioden, og det har vært betydelig turn-over blant abonnentene.)

Jeg tror likevel at den viktigste grunnen ikke er intellektuell i det hele tatt, men praktisk. Den libertarismen som springer ut av ikke-aggresjonsimperativet har en tendens til å ende i dogmer og deklamasjoner, snarere enn dialog - og dialog er vanligvis nødvendig for å endre andres oppfatninger. Av denne grunn gjør libertarisme som er avledet av ikke-aggresjonsimperativet det dårlig i intellektuell debatt. Faktisk virker den ofte mot sin hensikt, og libertarianere er i ferd med å finne det ut.

Moralistisk libertarisme har et ganske enkelt svar på omtrent alle politiske spørsmål. Dersom en politikk innebærer initieringen av vold, er den dårlig. Dersom den ikke gjør det, kan den tillates. For den moralistiske libertarianeren er ikke-aggresjon en slags trumf. I nesten alle typer politiske diskusjoner spiller det ingen rolle hva slags kort som ellers ligger på bordet - ikke-aggresjon slår dem uansett.

Å anvende dette argumentet i diskusjoner med andre libertarianere som er enig i det vil ofte gjøre utslaget. Men dessverre er det slik, som alle som har anvendt ikke-aggresjon som argument i diskusjon med ikke-libertarianere vet, at mange ikke finner det overbevisende. Vel, det er å si det forsiktig. Når vi anvender dette argumentet i en politisk debatt er det mange som bare rister på hodet og går, mens de sier til seg selv at vi er sprø.

Det er mange grunner til at våre venner og naboer ikke reagerer positivt når vi begynner å snakke om naturlige rettigheter og ikke-aggresjonsimperativet. Noen av disse grunnene er psykologiske: noen mennesker er redde for uavhengighet og blir beroliget ved tanken på at andre vil ta vare på dem. Andre har egeninteresser å ta vare på - ligningsfunksjonæren eller politimannen eller den trygdede har stor nytte av staten. Men de fleste av våre venner og naboer er ikke mottakere av generøse fordeler fra staten. Hvorfor mottar de ikke våre argumenter om rettigheter og ikke-aggresjon med åpne armer?

En hypotese er at de er intellektuelt late. Vi sier til oss selv at de helst ikke vil tenke hardt på vanskelige spørsmål som dette. Enten det, eller så er de ganske enkelt dumme. De mer intellektuelle av oss liker å uttrykke dette på en mer sofistikert måte: Den intellektuelle atmosfæren i landet er dårlig, folk er blitt indoktrinert med anti-libertarianske verdier gjennom de offentlige skolene etc.

Jeg tror det er en annen grunn til at den libertarianske rettighetsteorien ikke er særlig overbevisende: Den er ikke særlig god. Jeg tror at våre venner og naboer ser oss og våre argumenter på en måte vi selv ikke er i stand til. Mange ser på argumentene som en komplisert ordlek, som hokus-pokus, som overtro. Jeg mener ikke at de kritisk vurderer alle aspektene ved ikke-aggresjonsprinsippet, men at de stiller seg tvilende til ethvert argument som virker så mystisk og vanskelig tilgjengelig.

Selv om de fleste godtar ikke-aggresjon som et moralsk prinsipp, blir de likevel forbløffet over hvor langt libertarianere tar prinsippet. De mener at når ikke-aggresjon blir et kategorisk imperativ, leder det til standpunkter som er ren galskap. «Vil dere privatisere politiet», sier de. «Eller avskaffe domstolene? Eller offentlig eide veier»? Som svar på dette begynner vi straks å forsvare våre standpunkter som ytterst praktiske. Enda oftere går de bare, mens de rister på hodet. Hvis de er våre venner, konkluderer de med at våre politiske oppfatninger er en eksentrisitet som de må tolerere dersom de fortsatt vil være våre venner.

For den moralistiske libertarianeren spiller ikke-aggresjonsimperativet omtrent samme rolle som Bibelen spiller for den kristne fundamentalisten. På samme vis som fundamentalisten finner svaret på alle livets spørsmål innenfor Bibelens permer, kan den moralistiske libertarianer finne svar på alle sosiale og politiske spørsmål i ikke-aggresjonimperativet. Akkurat som fundamentalisten finner det umulig å ha en fruktbar dialog med dem som ikke aksepterer Bibelens absolutte ufeilbarlighet, klarer ikke den moralistiske libertarianer å kommunisere med dem som ikke deler deres utgangspunkt.

Som fundamentalistene vil moralistiske libertarianere lett finne at de bare er i seriøs dialog med andre som deler troen. Selv terminologien er ofte den samme. Moralistiske libertarianere snakker ofte om når og hvordan de ble «omvendt» (converted) og hvor mange andre de har «omvendt».

For å oppsummere - å basere seg på ikke-aggresjonsimperativet i politisk dialog fører ingen steds hen. Dersom den vi snakker med ikke er enig i dette imperativet når samtalen starter, vil dialogen ganske enkelt opphøre.

Men libertarianere flest vil gjerne bevege samfunnet i retning frihet, eller i det minste bidra til å bremse statens voksende makt og tilsvarende reduksjon i friheten. Dersom det å appellerer til ikke-aggresjonsimperativet ikke overbeviser andre, eller enda verre, stopper dialogen helt, bør vi kanskje forsøke en annen tilnærming.

Denne andre tilnærmingen er, ikke overraskende, konsekvensialistisk. Dersom du ikke kan overbevise andre om en noe pussig moralsk lov i en jafs, med alle dens absurde implikasjoner, så kan du kanskje overbevise dem om at verden ville være et bedre sted dersom flere deler av livet var styrt av den, dvs. at vi hadde mer frihet.

Ta f.eks. hvordan moralisten og konsekvensialisten argumenterer mot minimumslønn-ordninger. Moralisten sier noe slikt som at «lover om minimumslønn truer med å sette i fengsel eller bøtelegge alle som kjøper arbeid under en viss pris. Denne truslen utgjør initiering av vold, og det er galt av staten å gjøre dette, akkurat som det ville være galt av en privatperson å initiere tvang. Som jeg allerede har bemerket, vil nesten alle som ikke er en moralistisk libertarianer finne dette lite overbevisende. «Hvorfor skal forretningsmenn kunne betale en lønn som ikke er høy nok til å livnære en familie», vil de svare. Dersom libertarianeren holder fast ved sin appell til ikke-agressjonsimperativet, vil de fleste konkludere med at det ikke finnes noe felles grunnlag for videre diskusjon. Den moralistiske libertarianer har redusert hele diskusjonen til et enkelt utsagn som virker vanvittig, i det minste dersom det oppfattes som uttømmende i en politisk debatt.

Konsekvensialisten har en helt annen tilnærming. Han hevder noe slikt som at «formålet med en minimumslønn er å heve lønningene til dem som tjener minst. Men resultatet er noe helt annet: Selv om noen vil få økte lønninger, vil det øke kostnadene ved å ansette folk med få ferdigheter til et nivå som gjør at mange eiere ikke lenger kan drive med fortjeneste, og dermed må avvikle, eller får dem til å erstatte arbeidskraft med maskiner. Nettoeffekten er å øke arbeidsledigheten blant de ufaglærte. Er det dette du ønsker?»

Dette argumentet, i en mer utbrodert form, kan overbevise en ikke-libertarianer, eller ikke være tilstrekkelig, men uansett bringer det ham inn i en debatt. Ikke-libertarianeren kan komme til å svare at: «Jeg jobbet en gang for McDonalds, og da minimumslønnen ble hevet var det eneste som skjedde at alle, meg inkludert, fikk et pålegg. Ingen mistet jobben, så jeg tror du tar feil.» Kritikeren av minimumslønninger kan da svare at «vel, i noen tilfeller er den jobbødeleggende effekten marginal. I noen tilfeller kan arbeidsgiveren ha råd til å betale høyere lønninger. Men selv i slike tilfeller har han incentiver til å automatisere.»

Jeg mener altså at prosessen er subtil. Det er ikke slik at det plutselig går opp et lys for dem som argumenterer for ikke-aggresjonsimperativet. Som jeg har hevdet ovenfor, er den moralistiske libertarianer like overbevist om de fordelaktige resultatene av frihet som konsekvensialistene. Han finner ganske enkelt ikke disse konsekvensene like overbevisende som ikke-aggresjonsimperativet.

Over tid vil libertarianere som er begeistret for ikke-aggresjonsimperativet oftere og oftere gripe til konsekvensialistiske argumenter, og han vil like resultatene av dette. Det er ikke lenger slik at venner og bekjente rister på hodet når han sier hva han mener. De kan fremdeles synes at han er plagsom, de kan fremdeles synes at argumentet er irriterende, og støtte vekst i statens makt og være motstandere av friheten - men i det minste kan de delta i en fornuftig diskusjon med ham.

Tenk et øyeblikk på arbeidet til Cato Institute, den største og mest innflytelsesrike libertarianske think-tanken. Cato er tilsynelatende i den moralistiske leiren. Murray Rothbard var tidligere ansatt der, og Cato har nylig samarbeidet om flere arrangementer med det ny-randianske Institute for Objectivist Studies. I sin bok Libertarianism: A Primer, beskriver Catos visepresident David Boaz ikke-aggresjonsimperativet som «libertarismens sentrale prinsipp», og synes å være nær ved å ekskludere dem som ikke er enige i dette fra den libertarianske bevegelse (s. 74, 82-3).

Likevel er det slik at når Cato driver med sin kjernevirksomhet, nemlig å analysere policy-forslag, er moralistiske argumenter påfallende fraværende. Jeg tok mine 25 Cato Policy Reports fra mine bibliotekhyller og kikket etter moralistiske argumenter. Bare en av dem tok noe som helst hensyn til slike - The Moral Case for Social Security Privatization av Daniel Shapiro. Selv her hevder Shapiro at privatisering kan forsvares fra «nesten hvilket som helst perspektiv innen politisk teori», inklusiv egalitarisme, velferdsteori, kommunitarisme og alle argumenter innenfor «rammen av fellesskap».

Selvsagt er ikke den konsekvensialistiske tilnærmingen en tryllestav som overbeviser alle, men noen av dem som hører slike argumenter reagerer positivt. Derfor vil den moralistiske libertarianer begynne å tenke mer og mer som en konsekvensialist. Dette skjer oftest blant dem som har stillinger der de kommuniserer med enkeltpersoner. Akademikere, journalister, policy-analytikere og andre som engasjerer seg i dialog med ikke-libertarianere i den virkelige verden har en tendens til å oppdage det håpløse i å argumentere på moralistisk basis. Jeg tør påstå at få moralistiske libertarianere deltar særlig lenge i virkelig politikk før de begynner å bruke konsekvensialistisk argumentasjon. Enhver som har forsøkt å gå dør-til-dør i nabolaget for å spre Murray Rothbards glade budskap får tidsnok slengt så mange dører i trynet at han skifter taktikk, eller gir opp.

Det dreier seg altså om en evolusjonær prosess som drives av incentiver. Moralistiske libertarianere kan nok appellere til en liten gruppe individer som er på utkikk etter en enkel grunn som rettferdiggjør deres tro, og som til og med leder til spektakulære «omvendelser» av en nærmest religiøs natur.

Den konsekvensialistisk tilnærmingen gir færre spektakulære omvendelser, men dag for dag gir den bedre resultater: Færre lukkede dører, færre lukkede sinn, mer dialog, mer virkelig fremgang. I en viktig forstand snakker moralisten og konsekvensialisten forskjellige språk. Noen libertarianere som aksepterer ikke-aggresjonsimperativet begynner å snakke to forskjellige språk. Når de snakker til andre innen sitt trossamfunn snakker de uavhendelige rettigheter og ikke-aggresjonsimperativet, men når de snakker til folk utenfor bevegelsen, snakker de et konsekvensialistisk språk. Mange veksler uten møye mellom de to. Men siden libertarianere er del av en lang rasjonalistisk tradisjon, er mange utilfredse med å opprettholde den dissonans som oppstår ved å snakke begge språk. Incentivene for konsekvensialisme fortsetter å vokse, ettersom de politiske hovedstrømninger blir mer tolerante overfor libertarianske oppfatninger og til og med beveger seg i libertaristisk retning.

Det er grunnen til at langt flere libertarianere avviser ikke-aggresjonsimperativet i dag enn for ti år siden. Og derfor kommer trenden også til å fortsette.