Filosofi, politisk teori
- Klassisk liberalisme
- Liberalisme i Norge
- Liberalisme vs konservatisme
Generell økonomisk teori
Libertarianisme
Miljø, ressurser o.l.
Helsepolitikk, rusmidler
Velferdsstaten
Diverse økonomiske emner
Kultur
Diverse

Linker
Kontaktinformasjon
Redaktører
Bokbestilling

Webdesign: Bent Mosfjell

Med jevne mellomrom dukker det i pressen og i den offentlige debatt opp advarsler om at planeten i nær fremtid kommer til å få et underskudd på mat. Redselen for sult synes å være uutryddelig, ja i den grad at man nesten er fristet til å tro at den sitter i folks gener. Det hjelper ikke at matproduksjonen pr. person har økt jevnt siden Malthus for 200 år siden spådde død og undergang fordi veksten i matproduksjonen ikke kunne holde tritt med befolkningsøkningen. Den moderne malthusianismen, hvis fremste talsmann i dag er think-tanken Worldwatch Institute, lever i beste velgående.

Malthusianismen dreier seg ikke om vitenskap, men tro, og viser seg derfor å være helt umulig å tilbakevise ved hjelp av rasjonell argumentasjon.

Worldwatch's leder Lester Brown har i løpet av de siste tre tiår gjentatt ganger spådd nedgang i matproduksjonen og hunger, og har hver gang tatt feil. Likefullt er hans posisjon blant de uopplyste masser som leser Dagbladet og Aftenposten bare økende. Malthusianerne, akkurat som Jehovas Vitner, lar seg ikke imponere av dem som påpeker at alle spådommer om redusert matproduksjon har slått feil. Neida, svaret er at en gang må grensen nås, noe som jo høres tilforlatelig ut. De sammenligner optimister med han som falt ut av tyvende etasje og etter ti etasjer bemerket at det jo hadde gått bra så langt.

Malthusianerne har i den senere tid smeltet sammen med den grønne bevegelse, og har fått et høylydt tilskudd fra norske bønder. Siden deres argumenter om selvberging og levende bygder har begrenset gjennomslag, har de gått over til å skremme med farlige, manipulerte utenlandske matvarer og appelere til vårt moralske ansvar for å ikke ta maten ut av munnen på sultne sudanesiske barn. Den siste bølgen av dommedagsprofetier er satt igang av vårens rapporter om at verdens matvarelagre er på et lavt nivå, og den kraftig økning i kornprisen dette har ført til.

Ett av dommedagsprofetenes største problemer er at de ikke forstår seg på grunnleggende økonomiske mekanismer, men later til å mene at verdens matvareproduksjon reflekterer det som er teknisk mulig på ethvert tidspunkt. Når produksjonen faller etpar år, eller veksten er lavere i en viss periode enn før, tas det derfor som et bevis på at vi er i ferd med å nå tekniske grenser for produksjonen. Hos Worldwatch og andre erkjennes det at bedre gjødsling, irrigasjon, kornsorter, transport og lagringsfaciliteter bidrar til å øke matvareproduksjonen, men disse menneskene hevder hele tiden at nå må da potensialet være uttømt, og at det er lite å hente fremover.

Sannheten er selvsagt at prisutviklingen på matvarer har stor betydning for produksjonsvolumet, både på kort og lang sikt. Matvareprisene har vist en synkende tendens i flere tiår, noe som medfører at færre ressurser går inn i produktivitetsfremmende tiltak på lang sikt, og at marginale områder tas ut av produksjon på kort sikt. Dersom det skulle bli et langvarig underskudd på mat, ville prissignalene sørge for at produksjonen igjen kom i balanse. Spørsmålet som dommedagsprofetene bør stille er derfor om det er mulig å produsere nok mat til en pris som selv de fattigste har råd til å betale, ikke om det er mulig å produsere nok mat i seg selv.

Diskusjonen om klodens kapasitet blandes gjerne sammen med lokale mangelsituasjoner. Disse oppstår som regel pga. krig og sammenbrudd i infrastrukturen, noe som gir ødelagte avlinger eller at naturgitt nedgang i lokal produksjon, f.eks. på grunn av tørke, ikke kan kompenseres gjennom import (eller nødhjelp). Det er også et problem at betydelige befolkningsgrupper i mange u-land ikke har tilstrekkelig kjøpekraft til å sikre seg en tilfredsstillende diett. Dette skyldes imidlertid et lavt økonomisk velstandsnivå, ikke klodens matvareproduserende evne. Det finnes i praksis ikke sult i Sør-Korea og Thailand, og det samme kan bli tilfelle i India og Sudan, bare samfunnene liberaliseres og en skikkelig økonomisk vekst oppnås. Dersom praktisk talt alle av dagens fattige får tilstrekkelig kjøpekraft vil de bidra til å holde matvareprisene oppe og dermed øke produksjonen, men det er ingenting som tyder på at matvareprisene skulle øke så mye at store grupper igjen mister evnen til å kjøpe nok mat.

Ved en normal økning i produksjonsvolumet synes det å være en svakt synkende trend i produksjonskostnadene i jordbruket. Også i fremtiden er det rimelig å forvente at de tekniske fremskrittene mer enn oppveier økte kostnader forbundet med at mer marginale ressurser tas i bruk. Selv om dette ikke skulle være tilfelle, er det ingen gode indikasjoner på at vi står foran noen betydelig økning i gjennomsnittelige produksjonskostnader og dermed matvarepriser. Opptil nå er det faktisk slik at dyrket areal på verdensbasis har gått noe ned, slik at det hittil ikke har vært nødvendig å ta i bruk mer marginalt land (lokale eksempler på dette finnes selvsagt likevel). Den økte produksjonen skyldes høyere avkastning på eksisterende land.

Matvaremarkedet virker i utgangspunktet som andre markeder. Dersom prisene faller raskere enn produksjonskostnadene, fører det til at produksjonen reduseres. Det er dette vi har opplevd på 90-tallet. Matvareprodukjonen er selvsagt ikke fullstendig markedsstyrt, men de offentliges innblanding i markedene forsterker hovedsaklig markedets justeringer. Når prisene faller får f.eks. amerikanske bønder betalt for å legge store områder brakk, slik at prisene kan stige igjen.

Som det fremgår av figuren har indeksen over verdens matvarepriser falt med 57% siden 1980. At trenden i matvareprisene faktisk er jevnt synkende er en klar indikasjon på at produksjonskostnadene har sunket og at produksjonen mer enn holder tritt med etterspørselen.

Når kornlagrene har blitt redusert de siste årene henger dette sammen med flere forhold. For det første har prisene vært lave, noe som har medført lavere produksjonen i Vesten. For det andre har avlingene i flere av de siste årene blitt redusert på grunn av dårlig vær. Endelig har omveltningene i den gamle Sovjet-unionen ført til kraftig redusert jordbruksproduksjon. Det er også grunn til å tro at den samme utvikling i retning mindre lagerhold som gjelder generelt i økonomien også har gyldighet for korn. Bedre logistikk, bl.a. transport, har i de senere år medført at den andelen av kapitalen som bindes opp i varelagre har blitt redusert. Vi kjenner alle uttrykket "just in time delivery". Lagrene er nå såpass lave at markedene har reagert med å heve kornprisene meget betydelig, og produksjonen vokser igjen. Vi kan derfor forvente at lagrene igjen vil fylles opp i de nærmeste årene.

Svingninger i lagerbeholdningen er altså ingen indikasjon på produksjonskapasiteten, men reflekterer svingninger i pris, jordbrukspolitikk og gode og dårlige år. Størrelsen på lagrene kan si oss lite om verden over lengre tid vil ha problemer med å dekke etterspørselen etter mat.

Verdens matvareproduksjon pr. innbygger har økt i lenger tid. Det betyr selvsagt ikke at den øker hvert år. Endringer i været og større politiske og økonomiske omveltninger gir årlige variasjoner, selv om den langsiktige trenden er uforandret. Det er dette malthusianerne later som de ikke skjønner. Hver gang det kommer noen år med avvik fra den normalt stigende trenden, kaster disse med pressen på slep seg over tallene og spår et trendskifte. Mens produksjonen har fortsatt å øke i utviklingslandene på 90-tallet, har verdens totale matproduksjon gått noe ned. Som før nevnt skyldes dette bl.a. lave priser og sammenbruddet av den gamle kommunistblokken. Produksjonspotensialet her er imidlertid stort, og en betydelig økning er mulig så snart land som Russland og Ukraina får et stabilt, markedsbasert system. Nye prognoser fra FNs matvareorganisasjon FAO viser at verdens kornproduksjon antas å øke med 6,5% fra sesongen 1995/96 til 1996/97, og vil dermed å godt og vel tatt igjen det tapte fra tidligere på 90-tallet.

Kan verdens befolkning brødføs i fremtiden? La oss presisere hva utfordringen går ut på: For det første blir det stadig flere mennesker. Verdens befolkning er av de fleste prognosemakere, også FN, forventet å bli stabilisert ett sted rundt 10-12 milliarder mot midten av neste århundre. For det andre øker andelen kjøtt i en gjennomsnittsdiett når velstandsnivået øker. Det betyr at en del av kornproduksjonen som ellers ville gått direkte til mennesker, går via dyrene, og i denne prosessen skjer det et stort tap. Til sammen gjør dette at verdens matvareproduksjon må omtrent tredobles innen 2050. For det tredje vil den økte befolkningen innebære sterkere konkurranse med jordbruket om arealer. Det er kanskje ikke så merkelig at mange mennesker er bekymret for om dette kan gå i hop. Det er imidlertid mange grunner til at matvareproduksjonen vil klare å holde tritt også i fremtiden.

Ledige arealer

Store jordbruksarealer utnyttes i dag på en ineffektiv måte eller ikke i det hele tatt. Dennis Avery ved Hudson Institute har f.eks. anslått at dersom det jordbruksarealet som amerikanske myndigheter år om annet betaler bøndene for ikke å dyrke ble tatt i bruk, og Argentinas pampas ble omstilt fra beiteland til hvete, ville dette alene være nok til å fø 1 milliard mennesker ekstra. Nye sorter og dyrkningsmetoder kan gjøre land som i dag er lavt utnyttet eller uutnyttet høy-produktivt. Store arealer i Afrika kan f.eks. åpnes for risdyrking med høy avkastning. Det er også mange steder et stort potensial for å få flere avlinger i året ut av samme areal.

Høyere avkastning

Mest lovende er kanskje den bioteknologiske utviklingen. På 70-tallet kom den såkalte grønne revolusjonen, som økte avlingene betraktelig, særlig i land som India. Worldwatch og andre hevder feilaktig at denne økningen i avkastning pr. arealenhet nå har stoppet opp og ikke kan gjentas. (Produktivitetsveksten har imidlertid avtatt endel i forhold til 70-tallet). Det samme sa Lester Brown forøvrig i 1974. Siden da har gjennomsnittelig kornavling økt fra 1,1 til 2,8 tonn pr. hektar. Innen kjøttproduksjonen har for-utnyttelsen, altså hvor mye for som trengs for å produsere et kilo kjøtt, blitt fordoblet siden 1955. En lignende utvikling har vi sett innen melkeproduksjonen. Resultatene av de nye gjennombruddene innen bioteknologien er allerede synbare, f.eks. gjennom utviklingen av mer sykdomsresistente rissorter og bedre for-utnyttelse i griser. Langt mer er i vente, men det ligger i sakens natur at fremtidige vitenskapelige gjennombrudd er vanskelig å beregne.

Avkastningen kan også økes gjennom større innsats av gjødsel, sprøytemidler etc i mange områder av verden, der slike brukes i liten grad. Her må man selvsagt være oppmerksom på mulige negative miljøvirkninger, men siden kunnskapsnivået om disse er langt bedre enn for noen tiår siden, skulle det være lettere å finne en riktig balanse mellom hensynet til matvareproduksjonen på kort sikt, og miljøeffektene på lang sikt, inkludert virkningene på matvarepotensialet.

Havet

Havet er en stort sett uutnyttet ressurs når det gjelder dyrking (i motsetning til ren høsting) av mat. Høstingen av fiskeressursene har økt betydelig de siste tiårene, men det er tegn som tyder på at man i mange områder er i ferd med å nærme seg eller overgå grensene for bærekraftig høsting. Potensialet for dyrking av havet, dvs. tiltak for å øke produksjonen av sjømat til havs, er trolig enormt. Dyrking av havet utover tradisjonelle oppdrettsanlegg nær kysten støter imidlertid på en rekke teknologiske og juridiske utfordringer, ikke minst knyttet til eiendomsrett og "inngjerding" av havområder.

Bedre vannutnyttelse

Vann er den trolig mest kritiske faktoren dersom matvareproduksjonen skal tredobles. Vann er allerede i dag en begrensende ressurs i mange områder. Imidlertid kan og vil forskningen frembringe mindre vannkrevende sorter, og potensialet for bedre vannutnyttelse er meget stort. En av verdens fremste eksperter på kinesisk miljøpolitkk, Vaclav Smil ved universitetet i Manitoba, anslår at 65% av irrigasjonsvannet går tapt i Kina. Mangelen på vann er også i større grad et økonomisk enn et teknisk spørsmål. Nesten overalt er den prisen forbrukeren, dvs. bonden, betaler for vannet null, noe som fører til sløseri og overførbruk. Systemer for betaling for vannet, både i Vesten og utviklingsland, vil trolig føre til en revolusjon i effektiv vannutnyttelse.

Mindre svinn

En stor del av verdens matproduksjon går tapt under transport og lagring. I utviklingsland er dette tapet anslått til minst en fjerdedel (Avery 1995). Også i Russland og andre deler av det gamle Sovjet er dette et kjempeproblem. Det er rimelig å anta at den samme utvikling i retning markedsøkonomi og økt velstand som er en drivkreftene bak den økte etterspørselen etter mat, også vil bidra til å redusere svinnet betydelig.

Det er altså ingen grunn til å tro at en trend som har pågått i flere hundre år, med fallende matvarepriser og økt matvareforbruk, vil snu med det første. Til slutt kommer nok verdens matforbruk til å slutte å vokse - ikke fordi man har nådd en grense for klodens produksjonsevne, men fordi folketallet vil stabilisere seg og alle vil ha nådd et velstandsnivå der de kan kjøpe den maten de trenger.