Ideer om frihet

Like overraskende som prisverdig er det at en person som i to tiår har vært politiker i den mest pragmatiske betydning av ordet, plutselig springer ut som bevisst liberalist. Den tidligere skatte- og økonomi-minister Anders Fogh Rasmussens nye bok søker å favne meget bredt. Den forsøker å vurdere alt fra aktuelle politiske temaer, som hvordan et fremtidig pensjonssystem skal innrettes og hvordan offentlige tilskudd til kulturlivet best formidles, til mer eksistensielle spørsmål som meningen med livet i en filosofisk, nesten religiøs forstand. Bokens mest dominerende kjennetegn er likevel det klare objektivistiske utgangspunkt. Ånden fra de objektivistiske filosofer Ayn Rand og Douglas Rasmussen fornemmes svært tydelig.

Fogh Rasmussens fremste formål er å gi liberalismen en etisk begrunnelse. Han mener at den sterke fokusering på den frie markedsøkonomiens effektivitet medfører at liberalismens etiske innhold ignoreres. Henvisningene til markedsøkonomis overlegenhet er, etter kollektivismens kollaps, ikke tilstrekkelig til å motivere liberalismen. Derfor er det nødvendig å gi liberalismen en etisk begrunnelse, som i boken skjer gjennom en meget fordansket og personlig fremstilling av naturrettighetene og objektivistiske begreper. Den fundamentale begrunnelsen for markedsøkonomien er den etikk den hviler på, ikke dens effektivitet. "Markeds-økonomien er det eneste system for bytte og handel mellom mennesker, som tillater mennesket å leve som menneske". I forlengelsen av denne begrunnelse konkluderes det med at frihet er et absolutt og ufravikelig krav, som er viktigere enn velstand, vennskap, helbred og et hvilket som helst annet gode.

Det objektivistiske utgangspunktet fører Anders Fogh Rasmussen til å motivere friheten med evnen til, og muligheten for, å handle moralsk. Tilstedeværelsen av friheten er avgjørende for at man kan handle i overensstemmelse med egne verdier og motiver, og dermed handle moralsk. Naturrettighetene begrunnes objektivistisk. Meningen med livet er å strebe etter det gode liv. Dette er imidlertid utelukket dersom individet ikke har retten til eget liv. Da er det ikke mulig å oppnå det gode liv gjennom å tenke og handle i overensstemmelse med fornuften.

I Fra socialstat til minimalstat formuleres en kraftig kritikk av utilitarismen. Fogh Rasmussen mener at nyliberalismens sanne røtter finnes i naturrettsfilosofien, ikke i utilitarismen. I den forbindelse er det kanskje rimelig å spørre om det er formålstjenlig å fastslå så presist hvor disse røtter befinner seg. Det er riktig at mange av de vektige nyliberalistiske bidrag har et naturretslig utgangspunkt, men også tenkere med utilitaristisk utgangspunkt har levert betydningsfulle bidrag. For eksempel har den amerikanske økonom og filosof David Friedman og hans far, nobelprisvinner i økonomi Milton Friedman, bidratt til å puste liv i nyliberalismen med et utilitaristisk utgangspunkt.

Anders Fogh Rasmussen gjør rede for at jo sterkere og mer dominerende staten er i samfunnet, jo mer tilbøylig er individene til å ofre sin verdighet, ved blindt å adlyde makthavere og myndigheter. Dette skjer for å sikre seg selv materielt, og var spesielt et kjennetegn i de totalitære stater i Øst-Europa, men det er også et hjemlig karaktertrekk. Sosialstaten fratar befolkningen deres verdighet og gjør dem til slaver. Slik er det utviklet et slavesind som gjør at materiell trygghet prioriteres fremfor frihet. Forfatteren peker på at velferdsstatens iboende egenskaper har gjort borgerne avhengige av offentlige ytelser. Videre har en folkeoppdragelse som fremmer sosialismen og velferdsstatens verdier, også medvirket til utviklingen av det danske slavesind. Den tredje årsaken er den kollektive tankegang med dype historiske røtter som Fogh Rasmussen rammende betegner som vulgarisert grundvigianisme.

Forfatterens personlige fremstilling av objektivistisk etikk er særlig interessant. Inspirert av Kant presenteres tre fornuftsformer; den teoretiske fornuft, som består av erkjennelsen og evnen til å bruke erkjennelsen; den praktiske fornuft, som er en kombinasjon av evnen til å forstå, kommunisere og overtale; og den estetiske fornuft, som er evnen til selvforståelse og til å føle. Det er evnen til å bruke alle disse fornuftsformer, til å handle rasjonelt, som gjør mennesket i stand til å overleve.

Som man kan forvente av en forfatter med objektivistisk utgangspunkt, inneholder boken et utfall mot altruistiske verdier. Et samfunn som er basert på slike verdier vil gå til grunne, idet generelle forventinger om å kunne leve på andres bekostning vil føre til at intet produseres. Det påpekes at altruismen i sin ytterste konsekvens er logisk selvmotsigende, idet en absolutt altruisme fører til at alt man produserer skal gis videre til andre, hvilket har den konsekvens at produsenten går til grunne.

På tross av at Fogh Rasmussen mener at mennesket er sitt eget mål, påpeker han at det likevel har sosiale behov, bl.a. for å erkjenne egen identitet og karakter og for å bli stimulert. Dette sosiale behovet bør ikke forveksles med en plikt til å yte eller leve for andre. Mennesket har heller intet krav på at andre overtar ansvaret for dets liv. Derimot har man et ansvar for å leve sitt eget liv.

Selv om den første delen av boken i utpreget grad har lagt opp til å presentere filosofiske resonnementer, bemerker forfatteren at han ikke er filosof, men politiker. Dette kommer klart til uttrykk i den delen av boken som forsøker å overføre disse resonnementene til praktiske politiske løsninger. Dette gjøres i form av politiske forslag som forekommer meg inkonsistente i forhold til det beskrevne rettighets-utgangspunkt. Fogh Rasmussen forsøker å kartlegge hvilke oppgaver han mener at staten skal ivareta. Til tross for at han har et rettighetsfilosofisk utgangspunkt, er han flere steder tett ved å adoptere et positivt rettighetsbegrep. Han mener f.eks. at staten har plikt til å finansiere utdannelses-systemet, og at dette skal være underlagt offentlig kontroll. Alle borgere bør være omfattet av obligatorisk sykeforsikring, pensjonen bør bestå av en lik folkepensjon til alle, og investeringer i kultur bør fremmes gjennom skattefradrag. Selv om det fremheves at disse overveielser kun er av strategisk politisk natur, er de ikke konsistente med utsagnet om at frihet er et absolutt og ufravikelig krav, som er viktigere enn hvilket som helst gode. Denne konflikten svekker dessverre fremstillingen.

Boken har mange sterke sider. Den utpregede fordanskede og personlige fremstilling, samt oversikten over eldre og nyere liberalistiske bidrag, gjør den velegnet som introduksjon til liberalismen og objektivismen for en bred leserskare. Presentasjonen av objektivismen er et hederlig forsøk. Imidlertid inneholder boken også svake sider. Det er en utpreget svakhet at forfatteren ikke avholder seg fra å politisere i en bok som ellers hviler på mer filosofiske og prinsipielle overveielser. Det er selvsagt interessant å vite hvilke praktiske politiske tiltak Fogh Rasmussen mener er nødvendige, men de passer ikke så godt sammen med mer filosofiske utredninger. For eksempel virker det direkte forstyrrende at den Europeiske Union i en mer moderat form forsøkes rettferdiggjort og begrunnet i en bok som ellers er preget av opprør mot sosialstaten, kollektivismen, altruismen og statlig inngrep og regulering forøvrig. Boken er med sitt rettighets-utgangspunkt et frisk og tiltrengt pust i den debatten, men like så forfriskende som de ideologiske utredninger er, like så malplasserte er de politiske overveielser.