Filosofi, politisk teori
- Klassisk liberalisme
- Liberalisme i Norge
- Liberalisme vs konservatisme
Generell økonomisk teori
Libertarianisme
Miljø, ressurser o.l.
Helsepolitikk, rusmidler
Velferdsstaten
Diverse økonomiske emner
Kultur
Diverse

Linker
Kontaktinformasjon
Redaktører
Bokbestilling

Webdesign: Bent Mosfjell

De siste årene har universitetet i York blitt berømt innen libertarianske og Konservative studentkretser for sitt store antall svært velinformerte, radikale og ivrige libertarianske aktivister. Som formann for Den Konservative Studentforening fra 1990-92, var min viktigste oppgave å opprettholde og forbedre denne stillingen. Som libertariansk aktivist mener jeg at rekrutteringen av andre må ses på som det viktigste målet. Suksess bør ikke vurderes etter hvem som vinner flest plasser i Studentsamskipnaden eller får flest medlemmer i lokallaget. Selv om det ikke nødvendigvis er noe galt i å oppnå slike ting, bør de ikke få lov til å trekke oppmerksomheten bort fra den viktige oppgaven: Å skape en betydelig gruppe av velinformerte libertarianere.

Dersom du er en ensom libertariansk aktivist, er det viktig å ikke bli oppgitt over mengden av venstreorienterte rundt deg. Så lenge det finnes mennesker som er interessert i riktigheten av sine overbevisninger, kan du ha innflytelse. Hver aktivist du overbeviser om libertarianske synspunkter, vil sannsynligvis overbevise andre, slik at ditt opprinnelige arbeid kan ha betydelig virkning. Libertarianerne jeg rekrutterte i York, rekrutterer nå andre som kanskje aldri ville ha støtt på libertarianske ideer dersom jeg hadde holdt dem for meg selv. Aktivisme kan ha andre resultater enn det du ser med en gang. For eksempel overbeviste Sheldon Richman ved Cato Institute Dave Barry da de begge underviste i effektiv engelsk. Barry utviklet seg til å bli en berømt humorist, som dukker opp i hele den amerikanske pressen, og ofte hjelper til med å popularisere libertarianske ideer.

Den viktigste egenskapen ved en potensiell rekrutt er en sterk interesse for ideer. Bare de som er sterkt interessert i ideene, vil bli motivert til å agitere for dem, vil bry seg om å bli velinformert, og vil være villige til å innta radikale standpunkter som libertarianismen. De som ikke er så interessert i å diskutere, eller er så sta at de nekter å endre standpunkt selv når dette helt klart blir vist å være ulogisk, er ikke egentlig interessert i ideer. På tross av all min innsats, kom alle aktivistene jeg var i stand til å rekruttere fra Den Konservative Studentforening, eller de var allerede motstandere av venstresiden.

Det lønner seg for libertarianere å slutte seg til konservative studentgrupper, fordi det ofte vil være mange sosialt liberale og markedsorienterte individer som er rede til å stå frem som intellektuelle dissidenter innen en slik gruppe. Det er også viktig å ikke dømme mennesker på bakgrunn av deres standpunkter når du først møter dem. Moderate som er interesserte i ideer, har langt lettere for å bli gode libertarianske aktivister enn thatcherister som ikke er interessert i ideer. Når du skal prioritere hvem du skal bruke tiden på, er det derfor bedre å foreta valget på grunnlag av andres interesse for ideer, snarere enn i hvilken grad de allerede er enig med deg. Dersom det finnes mange nok libertarianere, kan det være verdt å lage en klart libertariansk gruppe som markedsfører debatter, arrangerer foredrag og sprer libertarianske ideer uten de begrensninger som samarbeid med de konservative gir.

Dersom du er aktiv i Den Konservative Studentforening, må du ikke glemme at hovedmålet er å rekruttere libertarianske aktivister. Måten å gjøre dette på er å oppmuntre debatt innen den konservative gruppen, slik at forestillinger kan bli utfordret og tankeprosesser satt igang. Å møtes i baren etter møtet kan være minst like produktivt som selve møtet. Ikke bry deg om dem som ikke setter pris på en detaljert drøftelse av libertarianismen. Denne debatten er avgjørende for at aktivistene skal kunne øke sin forståelse og beholde interessen for ideer.

Det er en utbredt myte at moderasjon er en god debatt-strategi. I virkeligheten fører moderasjon bare til at standpunktet ditt blir mindre konsistent, og styrker ofte motpartens posisjon ved å bekrefte noen av hans påstander. Moderasjon er forståelig nok attraktivt når det gjelder å vinne stemme eller å "vinne" en debatt, ganske enkelt fordi moderasjon reduserer omfanget av den oppgaven du prøver å løse. Derimot kan den langsiktige oppgaven å utbre libertarianisme forbli uløst, og kan til og med bli satt tilbake ved at du støtter opp under prinsipper du egentlig er imot. Den verste forbrytelsen som finnes er å direkte benekte, motsi eller angripe meninger som du har, bare for å øke din kortsiktige appell i en debatt, eller sjansene til å vinne et verdiløst verv innen studentpolitikken.

Min fordømmelse av moderasjonen må ikke forveksles med et ønske om å sjokkere alle. Å sjokkere bare for moro skyld kan nok gi personlig tilfredsstillelse, men fører som regel til at overtalelses-oppgaven blir vanskeligere. Libertarianismen er radikal nok i seg selv, og hjelpes ikke av å bli presentert enda mer radikal enn den er. Å følge minste motstands vei er helt klart den mest fruktbare måten å diskutere på, og innebærer hverken å moderere sine standpunkter eller inngå kompromisser om prinsipper. Å følge minste motstands vei innebærer å angripe din motparts holdninger der de er svakest, og der anvendelsen av libertarianske prinsipper vil sjokkere minst. En annen metode for å unngå og skremme vekk tilhørerne er alltid å huske at det store flertall deler libertarianeres mål om et velstående samfunn med maksimal frihet: De er bare uenige i hvordan vi kan oppnå dette.

Tenk deg at du skal forsøke å overbevise noen om fordelene ved libertariansk anarki. Vær ikke moderat og gå inn for at jordbrukssubsidiene skal reduseres, men ikke avskaffes helt. Prøv ikke å sjokkere ved straks å styre debatten inn på hvorvidt forsvaret bør privatiseres eller ikke, mens din motpart fremdeles synes at EFs landbrukspolitikk er utmerket. Da bør man heller gå inn for et fritt verdensomspennende jordbruksmarked, fordi det er ganske lett å overbevise noen om dette, og vil lede din motpart inn på den veien som fører til libertarianisme ved å vise ham verdien av markedet og problemene med politikken. Til sammenligning kan en moderat linje føre til en rask "seier" i debatten, men til at motstanderen får inntrykk av at du deler hans motstand mot helt frie markeder, og bare er uenig i graden av styring. Sjokk-terapien vil trolig ikke gjøre noen skade, men heller intet godt.

Av og til kan selv intelligente mennesker bli lurt til å tro at bare saker som er på den politiske dagsorden er verdt å diskutere. Å delta i debatter om hva som er politisk mulig i dag, fører til meningsløs spekulasjon, og er ikke effektivt når det gjelder å spre libertarianske ideer. Før noen kan overbevises, er det nødvendig å være sikker på at de skjønner at det som er politisk mulig endrer seg kolossalt over tid, og at langsiktige mål derfor er relevante. La politikerne bekymre seg over kortsiktige politiske nødvendigheter. Dersom noen forblir helt oppslukt av kortsiktige saker, og viser liten interesse for ideer, er de trolig ikke verdt bryet å diskutere med.

Min egen oppfatning av nøkkelargumentene, som jeg nå skal skissere, gjenspeiler mine egne meninger og interesser, og vil derfor ikke nødvendigvis passe dem som blir libertarianere gjennom andre interesser. Likevel er det min erfaring at disse metodene virker godt. Den viktigste tingen å huske på når du diskuterer, er at prinsipper teller mer enn historie. Ingen libertariansk aktivist kan vite mer om ethvert emne enn alle andre, men det er irrelevant. Historiske fakta som det vises til i diskusjonene er enten basert på en teori eller en forvirret blanding av forskjellige teorier. I begge tilfeller kan motparten angripes uten at du har kjennskap til faktaene i det eksemplet som blir brukt. Det er viktig å unngå å vikle seg inn en krangel om fakta, når disse ikke bidrar til å klargjøre den teoretiske svakheten hos din motstander. En bra måte å begynne på, er å identifisere prinsippene som er basisen for motstanderens argumenter. Mange mennesker, særlig de som har konvensjonelle politiske oppfatninger, vil ta til orde for helt forskjellige prinsipper når de diskuterer forskjellige emner. Stor fremgang kan oppnås bare ved å peke på disse logiske motsetningene. Konsekvent bruk av ethvert sett prinsipper vil alltid lede til radikale konklusjoner, sammenlignet med det ortodokse politiske synet. Denne argumentasjonsteknikken presser din motpart til å godta mer radikale synspunkter, som gjør at libertarianismen fremstår som mer spiselig. Et klassisk eksempel på dette er å vise at en tilhenger av velferdsstaten er en nasjonalist. Dersom han var en konsistent egalitærist, måtte han gå inn for omfordeling fra de fattige i dette landet til de enda fattigere andre steder. Det er også slik at mange mennesker mener at deres syn tjener friheten. Det er derfor viktig å vise hvordan deres prinsipper er i strid med friheten.

Med få unntak, og uansett hva slags prinsipper folk bygger på, vil de generelt være interessert i hvor mange varer og tjenester folket vil kunne forbruke. Derfor er de økonomiske argumentene for frihet de klart sterkeste. Hvorfor bry deg med å vise at det finnes noen mytiske naturlige rettigheter som gjør omfordelende skattlegging umulig å forsvare, når du heller kan vise at omfordelende skattlegging alltid skader de fattiges velferd? Dette fordi lønningene for ufaglærte er avhengige av økt produktivitet, som igjen inntreffer når mer kapital investeres pr. arbeider. Siden omfordelende skatter reduserer motivasjonen til å skape kapital, reduserer den også mulighetene for lønnsøkninger. Dette argumentet er ikke basert på statistikk som kan påvirkes av alskens variabler, men på logiske utledninger av grunnleggende begreper som er like sanne som at du nå leser denne artikkelen. Dersom du ønsker å bli en effektiv libertariansk aktivist, er det nødvendig at du setter deg inn i iallfall de grunnleggende prinsipper i østerriksk økonomi.

Når du diskuterer, så forvent ikke at din motpart straks skal omvendes til libertarianismen. Selv om du bruker den beste teknikken, vil det vanligvis ta en stund før en person helt skjønner argumentene dine. Få mennesker er særlig glade for å innrømme at de har tapt en debatt, men dersom dine argumenter er presentert klart og overbevisende, kan de ha en betydelig effekt, selv om dette ikke innrømmes med en gang. Å gi bort libertariansk litteratur kan hjelpe til med å frembringe et slikt utfall.

Libertarianske talere kan fylle en dobbel rolle i rekrutteringen av libertarianske aktivister ved å presentere argumentene effektivt, og gi troverdighet ved å vise at andre intelligente mennesker deler dine synspunkter. Det er også gunstig å invitere politikere til å tale, siden de ganske klart mangler prinsipper og intellekt når de konfronteres med de logiske selvmotsigelsene i sine uttalelser. Det øker sjansene for at folk vil avvise konvensjonell partipolitikk.

Konferanser gir en god mulighet til å påvirke mennesker fra andre universiteter. De viser også gjerne overlegenheten til velinformerte libertarianske aktivister i debatt med partipolitikere. Det spiller ingen rolle om libertarianerne ender opp med å snakke en masse på egne vegne, siden de likevel vil være langt mer minneverdige og underholdende enn det vanlige drøvet som lovpriser statsministeren. Forestillingen om at man må være ukontroversiell for å være viktig i Den Konservative Studentforening, er basert på misforståelsen om at verv og titler har betydning. En kvasi-libertarianer som når sentralstyret ved å unngå og utfordre partiet, er langt mindre viktig enn en radikaler som leverer minneverdige taler, som skremmer livet av tufsene og imponerer andre med sammenhengen i det libertarianske budskapet. De sosiale tilstelningene forbundet med konferanser gir gode muligheter til å oppspore likesinnede studenter fra andre universiteter, men prøv å unngå og bli involvert i alt ståket for å oppnå verv i Den Konservative Studentforening.

Studentpolitikk er ikke viktig, og det må aldri glemmes. Det å få seg verv i Studentsamskipnaden har ingen annen verdi enn å irritere ideologiske motstandere. Det er iallfall ingen vits i å gå på akkord med dine synspunkter for å oppnå noe slikt. Studentmøter kan være en grei måte å vise de venstreorienterte hvor sammenhengende og omfattende radikal libertarianismen er, og kan frembringe en defensiv og konservativ reaksjon blant dem. Husk også at du ikke behøver å forsvare Det Konservative Partiet. Det er langt enklere å forsvare en konsekvent ideologi enn de kompromisser og hestehandler som partiet går inn for. Uansett vil tilhengerne av full privatisering av helsevesenet gjøre langt mer for å få intern konkurranse mellom sykehusene til å se rimelig ut, enn dersom de isteden konsentrere seg om å forsvare dette interne markedet.

Å skrive i studentavisene er kanskje den beste måten å spre budskapet på. Velskrevne artikler vil sannsynligvis ha langt større virkning enn noen tale på et studentmøte. Selv om disse sannsynligvis ikke skaper libertarianske aktivister, hjelper slike artikler studentene til å innse at det finnes alternativer til den moderate, venstreorienterte konservatismen som dominerer universitetsmiljøet.

Å delta i møtene til andre student-foreninger når de diskuterer politiske saker kan være en svært effektiv måte å spre libertarianske ideer på. Ett møte jeg husker spesielt godt ble arrangert av Den Kristne Union, og handlet om fattigdommen i den tredje verden. Tre andre libertarianere og jeg gikk for å diskutere med omkring tjue kristne som tidligere hadde ment at fattigdom var noe som på en eller annen måte hang sammen med kapitalisme. De kristne fikk seg et hurtigkurs i markedsøkonomi, som kanskje ikke overbeviste dem helt, men som i det minste undergravde den tiltroen de måtte ha hatt til de vanlige venstreorienterte løsningene.

Uansett hva du gjør for å utbre libertarianismen, bør du like det. Forskjellige mennesker liker forskjellige aktiviteter, og du har mye bedre sjanse til å lykkes dersom du konsentrerer deg om det du liker. Formålet med denne artikkelen er ikke å fortelle libertarianere akkurat hva de skal gjøre, men å skape en klarere oppfatning av hva som er en effektiv måte å utbre libertarianismen på, og hva som ikke virker.

Effektiv bruk av den tiden du bruker til å utbre libertarianske ideer vil akselerere tempoet slike ideer vil spre seg på, og dermed hjelpe til med å endre samfunnet. Til slutt: Ha tro på det du gjør. Det vi har oppnådd i York kan gjenskapes andre steder. Du kan spille en rolle.