Filosofi, politisk teori
- Klassisk liberalisme
- Liberalisme i Norge
- Liberalisme vs konservatisme
Generell økonomisk teori
Libertarianisme
Miljø, ressurser o.l.
Helsepolitikk, rusmidler
Velferdsstaten
Diverse økonomiske emner
Kultur
Diverse

Linker
Kontaktinformasjon
Redaktører
Bokbestilling

Webdesign: Bent Mosfjell

De senere år har det såkalte "føre-var"-prinsippet fått gjennomslag i miljøpolitikken i Norge og andre land. I utgangspunktet er det vanskelig å være uenig i prinsippet om at man skal være forsiktig med inngrep i miljøet, og at "tvilen skal komme miljøet tilgode". Når vi kommer til konkretiseringen oppstår problemene. Den vanligste tolkningen av prinsippet er at man ikke skal vente på rimelig sikre vitenskapelige data for å sette igang tiltak for å beskytte miljøet. Mistanke er nok til å handle. En slik ukritisk anvendelse vil være en fare både for vår totale velferd og for miljøet.

I miljødebatten er det ikke uvanlig at føre-var-prinsippet brukes til en ekstrem forenkling av virkeligheten. Ethvert miljøhensyn, uansett hvor ubetydelig det måtte være, settes over ethvert annet hensyn, uansett tyngde. Mange overser, eller avskriver som uvesentlige, andre hensyn enn hensynet til miljøet. De fleste miljøtiltak av noen betydning har negative virkninger for den økonomiske veksten, og dermed for tilgangen til de varer og tjenester vi har råd til som private konsumenter eller som det offentlige har råd til å tilby befolkningen. Miljøtiltak kan, iallfall lokalt og på kortere sikt, ha negative virkninger for sysselsettingen. Forbrukernes tilgang til varer og tjenester som øker deres velferd kan også bli skadelidende. Vi vil altså svært ofte måtte velge mellom ulike goder.

Å alltid sette miljøhensyn foran gir bare mening dersom det virkelig var slik at "livet på jorden er truet". Påstanden fremmes ofte, både av politikere som har kastet seg på en populær bølge, av journalister og av miljøaktivister. Så snart slike advarsler skal konkretiseres forsvinner de i tåka. Er livet på jorden truet dersom vi ikke utvider norsk barskogvern? Vil menneskeheten forsvinne dersom havet stiger med en meter? Vi står overfor betydelige miljøproblemer, og flere av disse kan på lokalt plan fortjene betegnelsen katastrofer. Likevel er det ytterst få steder at utviklingen gjør at mennesker ikke lenger kan leve, og en slik påstand på globalt nivå savner enhver saklig begrunnelse. Det er da også ytterst sjelden at den fremmes av naturvitenskaps-menn. Når vi er i en konflikt mellom ulike goder og ulemper, er den eneste fornuftige bruken av "føre-var"-prinsippet å spørre: Hvor stor sjanse er det for at de negative følgene skal inntreffe? Hvor alvorlige vil disse negative følgene være? Hvor mye vil det koste å redusere eller fjerne risikoen? Kan tiltakene ha utilsiktede negative miljøfølger. Hvilket velferdstap på andre områder enn det miljømessige vil tiltakene medføre? Hvor lenge må vi vente for å få sikrere data som grunnlag for beslutninger?

Et eksempel på miljøvern som har gått amok er fredningen av northern spotted owl i nord-vestlige deler av USA. Denne uglen er egentlig ikke noen egen art i det hele tatt, men lever i store mengder over store deler av USA, men miljøvernorganisasjoner mener at den er truet av utryddelse i denne landsdelen.(1) Fredningen betyr tilnærmet hugstforbud i et området på størrelse med fire amerikanske delstater og innebærer store tap for skogsindustrien, anslått av tjenestemenn i innenriks-departementet til opptil 20-30 milliarder dollar. Tusenvis av skogsarbeider mister levebrødet.(2) Fredningen går også ut over husbyggerne. Etter at den ble vedtatt, gikk tømmerprisene opp med et beløp som tilsvarer US$ 3.000 for et vanlig bolighus.(3) Det burde være åpenbart at tiltakene her på ingen måte står i forhold til faren. Bare de som mener at dyr er hellige og at deres interesser ikke kan ofres uansett fordeler for menneskeheten, kan med god samvittighet støtte tiltaket. I Norge kjenner vi problemstillingen i mer moderat form fra barskogvernet. Det er vanskelig for meg å forstå at nordmenn får det bedre ved at noen plantearter som muligens kunne vært truet, bevares til en kostnad av mange hundre millioner kroner.

I brede miljøer i Norge anses det nærmest som umoralsk å forsøke og sette en pengeverdi på miljø- og helse-goder. Dermed berøver vi oss selv for et verktøy som er svært nyttig når fordeler og ulemper tross alt må avveies. USA har kommet mye lenger i slike såkalte kost-nytte-analyser av miljøtiltak. De fleste eksemplene i denne artikkelen er derfor hentet fra USA. Paul Portney ved forsknings-organisasjonen Resources for the Future, har beregnet kostnadene ved de nye tiltakene mot smog i USA til US$ 6.6-12.8 milliarder årlig, mens de ekstra helsefordelene, hovedsaklig i form av litt færre astma-tilfeller, er beregnet til US$ 250-1.000 millioner.(4) Det synes opplagt at dersom man ønsker å bedre amerikanernes helsetilstand, bør ressursene brukes på andre områder. National Academy of Sciences har forøvrig i en ny rapport konkludert med at "smog-problemet er så dårlig forstått at mesteparten av nasjonens tiltak for å kontrollere det kan være feilrettet."(5)

De klareste eksemplene på feil bruk av penger i USA finner vi likevel innenfor reduksjon av kreft-risikoen. Offisielle tall viser at nye regler for søppeldeponering koster US$ 20 milliarder for hvert liv som spares. Siden 1985 har amerikanerne vedtatt åtte nye reguleringer der kostnadene for hvert spart liv er mer enn US$ 100 millioner.(6)

Et særlig aktuelt eksempel er drivhuseffekten. Tilhengerne av en ukritisk bruk av "føre-var-prinsippet" mener at vi må redusere utslippene av klimagasser med 60% straks. Det er dette som skal til for at nivået av slike gasser i atmosfæren skal stabiliseres, i henhold til rapporten fra FNs klimapanel, IPCC, som (med rette eller urette) er den fremste autoriteten på området.

Spørsmålene som må stilles er: Hvor stor sjanse er det for at den globale temperaturen skal stige som spådd av IPCC? Tyngdepunktet av klima-forskere vil konkludere med at sjansen for en temperatur-stigning er stor. Det er likevel verdt å merke seg den sterke modereringen av de mest brukte anslagene som har kommet etter at klimaforskningen for alvor kom igang. Den norske regjerings klimamålsetning fra 1989 er f.eks. basert på at temperaturen kom til å stige med ca. 0,6 grader pr. tiår. IPCC kom i 1990 til at halvparten av dette var et mer sannsynlig resultat. I sin siste oppdatering i januar 1992, har IPCC redusert dette ytterligere. Vi nærmer oss nå en tredjedel av det anslaget som de var ganske bred enighet om blant vitenskapsmenn for bare 4-5 år siden.(7)

Hvor store er skade-virkningene dersom stigningen skulle inntreffe? Hvor mye vil det koste å stoppe utslippene? Mange økonomer har etterhvert forsøkt å regne på disse spørsmålene. Yale-økonomen William Nordhaus, tidligere rådgiver for president Carter, har kanskje presentert de mest omtalte anslagene. Han hevder at netto fordeler vil oppstå ved å kutte CO2-utslippene med 6% i forhold til det nivået som ellers ville nås i år 2050, forutsatt at dette gjøres på den mest effektive måten.(8)

Finnes det mer kostnads-effektive måter å møte problemet på? En rekke fantasirike forslag er fremkommet, f.eks. å dumpe jernoksid i havet. Dette vil binde CO2, den viktigste drivhusgassen. Et annet forslag er å hindre innstråling fra solen ved å plassere partikler eller speil i atmosfæren. Prestisje-tunge institusjoner som National Academy of Sciences omtaler slike muligheter.(9)

Det kan også tenkes at det er best å bare tilpasse seg en temperatur-stigning. F.eks. har IPCC regnet ut at kostnadene ved å bygge kystvern mot en havstigning på 1 meter, kanskje den mest alvorlige mulige følgen av temperatur-stigning, vil bli omlag 5 milliarder dollar pr. år i 100 år. I Holland har vitenskapsmenn funnet frem til en metode de mener kan heve jordoverflaten ved kysten med en meter og bare koste 30 millioner gylden for 320 kilometer kystvern.(10) Dette er forsvinnende små summer sammenlignet med kostnadene ved å stoppe utslippene, som av ulike eksperter anslås til flere hundre milliarder dollar i året.

Siden den vitenskapelige usikkerheten er stor og anslagene over temperatur-økningen blir stadig lavere, er det naturlig å stille seg spørsmålet: Hvilke ekstra-kostnader medfører det å vente på sikrere vitenskapelige data? To sentrale IPCC-forskere har beregnet virkningene av å vente med tiltak i 10 år. Da vil tiltakene gi maksimalt 5% mindre virkning i år 2100. Sagt på en annen måte vil temperaturen være omlag 0,05 grader høyere enn om vi setter igang tiltak straks.(11) Kostnaden ved å vente på sikrere viten er derfor liten.

Det andre spørsmålet som må stilles før man setter igang "føre-var"-tiltak er hvor stor sjansen er for at tiltakene kan få utslag som er negative for miljø, helse og trivsel. Dette poenget er ofte oversett i debatten. Hadde vi rundt 1970 anvendt "føre-var"-prinsippet på klima-problemene, hadde vi fått et meget interessant resultat. Etter at temperaturen hadde sunket jevnt og trutt siden 1940, var det en utbredt oppfatning blant vitenskaps-menn, bl.a. noen av dagens mest iherdige forkjempere for sterkere tiltak mot drivhus-effekten, at det var fare for en ny istid.(12) Det logiske "føre-var-"tiltak ville da være å øke utslippene av drivhusgasser. Hva ville vi ha syntes om en slik strategi i dag?

Selv om de fleste mener at nettovirkningen av en eventuell global oppvarming vil være negativ, er det faktisk ikke få fremtredende vitenskapsmenn som antyder at utslippene av drivhusgasser kan ha positive nettovirkninger. Dette bl.a. fordi mer CO2 i atmosfæren virker som gjødsel for vegetasjonen. Dersom en økning av drivhusgass-konsentrasjonen ikke skulle føre til økt temperatur, noe som ikke er umulig, vil dette være en ren nettofordel. Fordelene for matproduksjonen og skogbruket ville være meget viktig. Større avlinger ville redusere presset på jordbruks-arealene, og dermed senke erosjons-problemet. Mer produktiv skog ville senke presset på vanskelig tilgjengelige skogsressurser i u-landene og dermed bidra til å beskytte regnskogen. Selv om temperaturen skulle øke, er IPCCs konklusjon av matvareproduksjonen like gjerne kan øke som synke.

Hvor fort den vitenskapelige oppfatningen av et fenomen endres kan også illustreres ved hjelp av KFK-gassenes innflytelse på klimaet. Inntil for kort tid siden var det opplest og vedtatt av KFK-gassene var en betydelig bidragsyter til den globale oppvarming. Norske miljøorganisasjoner og presse påstår fremdeles dette. IPCC beregnet at KFK-gassenes sto for over 20% av drivhus-effekten. Omfattende og kostbare tiltak er satt igang for å fjerne disse gassene. I januar 1992 snudde IPCC trill rundt, og mener nå at KFK-gassene ikke har noen nettoeffekt av betydning på temperaturen.

Heldigvis for politikerne er det ennå ikke tilbakevist at KFK-gassene skader ozonlaget, selv om det er mulig at KFK-gassenes innvirkning er ubetydelig sammenlignet med de enorme mengdene med klor som stammer fra vulkan-utbrudd. Dersom KFK-gassene heller ikke fører til skadelig ultrafiolett stråling, har vi ikke bare brukt store økonomiske ressurser unødig. Hadde det vært det eneste problemet, kunne "føre-var"-handling kanskje være på sin plass, tatt i betraktning risikoens størrelse. Problemet er at tiltak mot KFK-gasser også har betydelige helsemessige effekter. Å fjerne KFK fører til at kjøling blir mindre effektiv eller fordyret. For den tredje verden har dette store konsekvenser for matvare-kvaliteten. Mindre effektiv kjøling fører til større utbredelse av sykdom. Et annet problem er at kjøleanlegg uten KFK krever mer energi, og følgelig bidrar til økte utslipp av CO2.

Svoveldioksid-utslipp, som har nøye sammenheng med forbrenning av fossilt brennstoff, har flere antatte miljøfølger. Den mest fokuserte har vært påstanden om at svovelutslipp fører til sur nedbør, som gir fisketomme vann, skogsdød og skader på bygninger. Det har alltid vært motstand fra vitenskapelig hold mot denne formodningen, men den har fremdeles støtte fra sentrale forskningsmiljøer og miljøpolitikken baserer seg på den. Dette til tross for at den største og dyreste miljøstudie som noen gang har blitt laget, konkluderer med at skadevirkningene for skog og fiskevann er ubetydelige.(13)

Det vitenskapelige tyngdepunktet har de siste årene fokusert mer på nitrogenoksidenes virkning på de samme problemene. Dette er naturlig, siden svoveldioksid-utslippene har gått betydelig ned, både i Norge og Europa, uten at avskogingen og vannkvaliteten er bedret. Det kan derfor være tilfelle at de enorme summer som har blitt brukt for å redusere disse utslippene har liten eller ingen effekt på de problemer de var rettet mot.

Derimot vet vi med rimelig høy grad av sikkerhet at svoveldioksid i atmosfæren har en avkjølende effekt. Denne er erkjent av alle fagfolk, også IPCC. Fremtredende IPCC-forskere mener at nedkjølings-effekten kan være nesten like stor som den oppvarmende effekten av drivhusgasser. Dette stemmer også godt med temperaturkurven de siste femti år. Fra 1940 til 1970 falt temperaturen tydelig, mens den de siste to tiår ser ut til å ha steget. Dette faller sammen med en kraftig økning i svovel-utslippene i etterkrigstiden, som på 70-tallet ble avløst av strenge tiltak som har brakt dem ned.

Det er altså en reell mulighet for at svovelutslippene ikke er særlig skadelige, og at drivhuseffekten faktisk kan være et resultat av tiltakene for å få dem ned. Tilsvarende kan en kunstig økning av disse utslippene være en god metode for å holde i sjakk drivhus-gassene. Dette er en mulighet som seriøst nevnes av USAs National Academy of Sciences.

Nevnes bør også at mens man har målt en nedgang i tykkelsen på ozonlaget (hvorvidt målingene er korrekte er en annen skål), så har de få indirekte målingene av ultrafiolett stråling som er gjort vist en nedgang.(14) Ingen sikker forklaring på dette er funnet, men det kan være at økt tetthet av partikler i atmosfæren har dempet innstrålingen av de farlige ultra-fiolette strålene mer enn et tynnere ozonlag har økt den. Igjen ser vi at svovelutslippene faktisk kan ha en positiv miljøvirkning ved å holde andre forurensninger i sjakk.

Også på en rekke andre områder kan vi finne utilsiktede virkninger av velmente tiltak som er ment å øke sikkerheten eller bedre miljøet.

* Kampanje mot selfangst som særlig Greenpeace bedriver, truer med å berøve urbefolkningen i Nord-Amerika både levebrød og respekt. Lokale ledere ser en klar sammenheng mellom kampanjen og en selvmords-epedemi som nå raser. I en bosetning i Beringsjøen med 600 innbyggere har det sist år blitt begått 24 selvmord samt 80 selvmordsforsøk.(15)

* Kolera-epedemien i Peru i 1992, der 300.000 ble smittet og 3.600 døde, har sammenheng med at peruvianske myndigheter har sluttet å klore drikkevannet. Smitten har blitt spredd gjennom vannforsyningsnettet. Internasjonale helseeksperter mener at det er den manglende kloringen som gjorde spredningen mulig.(16) Myndighetenes beslutning om ikke å klore var basert på studier fra det amerikanske miljøverndirektoratet (EPA) som viste at kloring kan gi en bitteliten risiko for kreft.(17)

* Nyere amerikanske bestemmelser krever at bilenes bensinforbruk må reduseres, og setter et tak for bensinforbruk pr. kilometer. Formålet er å redusere utslipp og redusere USAs avhengighet av oljeimport. For å spare bensin lages bilene mindre. Problemet er at små biler er mindre motstandsdyktige ved ulykker og følgelig fører til flere personskader. Denne sammenhengen er bekreftet av appellretten i District of Columbia. Ulike anslag over hvor mange ekstra dødsfall drivstoff-standarden har ført til varierer mellom 1.000 og 4.000 årlig. En studie for samferdsels-departementet i USA anslår f.eks. at minsket størrelse på bilene siden 1970 har ført til 1.340 ekstra dødsfall pr. år.(18)

* En amerikansk bestemmelse om at småbarn kan reise gratis med fly dersom barnet sitter på foreldrens fang er nå opphevet, etter en nesten-ulykke. Problemet er at dette fører til at mange foreldre ikke lenger har råd til å fly, og bruker bil isteden. Siden ulykkesrisikoen er større for bilreiser, vil antall dødsulykker øke. En studie har kommet til at for hvert spart liv denne bestemmelsen gir i fly-ulykker, så vil 17 mennesker ekstra dø på veiene.

* Flere norske allergispesialister påpeker at ENØK-kampanjens satsing på bedre isolering fører til for liten utlufting og dermed dårlig inneklima. Allergi- og astmaeksplosjonen i de senere år kan derfor i stor grad forklares med kampanjen for å spare energi, fastslår ekspertene.(19) Dette er mer plausibelt enn å skylde økningen på bilforurensning, siden utslippene fra bil har vært stabile eller synkende i samme tidsrom.

* På 70-og 80-tallet gikk asbestalarmen. Store summer ble brukt til å rive ned asbestplater. De fleste asbesttyper utgjør en ytterst liten risiko ved normalt opphold, siden det er løse fibre som er farlig. Helseproblemene oppstår for dem som over mange år arbeider med asbest som byggemateriale. Derfor innebærer fjerning av asbesten, som frigjør fibre, en langt større helsefare enn å la den være i fred. Dette er nå erkjent av den amerikanske regjeringen.

* Motstanden mot kjernekraft har andre kostnader enn den rent økonomiske: Økt pris på energi til forbrukerne. Ved at kjernekraft gjøres utilgjengelig eller meget dyr, favoriseres først og fremst den energikilden som mange land har store mengder av, og har basert sin energiforsyning på, nemlig kull. Forurensingen fra brenning av kull er stor, ved siden av at hundrevis av liv går tapt hvert år på grunn av ulykker. Helsetilstanden for kullarbeidere er også relativt dårlig. I dette perspektivet er det bemerkelses-verdig at ingen dødsfall i Vesten kan tilskrives kjernekraft.

Lignende dilemmaer er norske naturvernere stadig i, siden et strengt vern av norske vassdrag gir behov for å ta ibruk andre energikilder med større miljøkostnader. Under påvirkning av drivhustrusselen har toneangivende miljøorganisasjoner tonet ned sin motstand mot vassdragsutbygging. Hva blir deres reaksjon dersom dette fører til mer vassdragsutbygging og det om noen år viser seg at drivhustrusselen ikke var reell? Tilsier "føre-var-"prinsipper å bygge ut eller ikke?

* En rapport fra 125 vitenskapsmenn fra 25 land i regi av Det Internasjonale Atomenergi-byrå (IAEA) i samarbeid med WHO og ILO, konkluderer med at de største helseskadene etter Tsjernobyl-ulykken er psykosomatiske skader forårsaket av panikken som ble skapt, og forstyrrelser i forbindelse med forflytning av befolkningen.(20) Etter ulykken ved Three Mile Island i 1979 er det observert en økning av krefttilfellene i området. Ifølge en undersøkelse publisert i American Journal of Public Health er den sannsynligste årsaken til dette ikke radioaktiv stråling, men stress forårsaket av bekymring for stråling.(21)

* Epidemologen Anthony Miller har påvist at amerikanernes redsel for kreft kan føre til dårligere helsetilstand. Det store helse-problemet i USA og mange andre land er for stort inntak av fett og animalske produkter. Kostholdet bør derfor legges om til mer plante-produkter, særlig frukt og grønnsaker. Problemet er at det med jevne mellomrom, (særlig i USA) serveres skandale-historier om helsefaren ved sprøytemidler, som reduserer forbruket av frukt og grønnsaker.(22) Den siste av disse gjaldt det totalt ufarlige sprøytemiddelet ALAR, som ble fremstilt som livsfarlig av en ledende amerikansk miljøorganisasjon i det populære TV-programmet "60 minutes". Salget av epler falt dramatisk. Helsefaren for forbrukerne ved sprøytemidler er i virkeligheten minimale. Studier fra USAs Food and Drug Aministration viser at bare ett av 10.000 kreftdødsfall skyldes sprøytemidler. Hele 98% av kreftdødsfallene som skyldes matvarer, har ifølge den samme studie med naturlige bestandeler i matvarene å gjøre.(23) Dette stemmer godt overens med analysene fra Dr. Bruce Ames, som oppfant testmetoden for kreftfare. Han understreker at kreftfaren ved menneskeskapte substanser er helt minimal sammenlignet med den vi finner i naturen selv.(24) Ved siden av skremsels-effekten for forbrukerne vil ytterligere restriksjoner eller forbud mot sprøytemidler føre til høyere priser på produktene og dermed lavere forbruk av sunne varer.

* Med et forbud mot moderne jordbruksmetoder, som inkluderer kunstgjødsel og plantevern-midler, ville matvare-produksjonen vært langt lavere og maten ha langt dårligere holdbarhet. Dette ville ført til høyere priser og til at de fattige land kunne brødfø langt færre mennesker.

* Mange er opptatt av at vestlige land bruker for mye emballasje, og noen og enhver kan være enig i at dette ofte er tilfelle. Dette betyr sløsing med ressurser og mer søppel. Det vi ofte glemmer er at god emballasje sikrer produktets kvalitet og holdbarhet, og at bare den brukbare delen av f.eks. matvarer pakkes og selges, mens det overflødige tas hånd om ved kilden. En sammenligning mellom USA og Mexico illustrerer dette. Dobbelt så stor andel av det amerikanske søppelet består av emballasje, men meksikanere kaster tre ganger så mye matrester. Resultatet er at en gjennomsnittlig husholdning i Mexico kaster 40% mer søppel enn i USA.(25) Viktigere er det at hygiene, og dermed helsetilstand, tjener stort på skikkelig emballasje.

* McDonalds er i ferd med å endre sin hamburger-emballasje på bakgrunn av press fra miljøorganisasjoner. Aksjonene mot emballasjen hadde bakgrunn i at den tidligere ble laget ved hjelp av KFK, som antas å skade ozonlaget. Selv om McDonalds nå har gått bort fra å bruke KFK, har ikke dette stoppet kritikerne. Når McDonalds derfor går over til å bruke papiremballasje oppstår et nytt problem. Som en av USAs ledende miljø-organisasjoner, National Audobon Society har funnet ut, fører den nye emballasjen til bruk av 40% mer energi, mer kjemikalier og til at det produseres 300 ganger så mye søppel, siden den gamle emballasjen kunne resirkuleres, noe som foreløpig ikke er tilfelle med den plastbelagte kartongen.(26)

Den kanskje viktigste utilsiktede virkningen av alle skremslene om miljøet er den ubegrunnede frykt som skapes. Denne frykten fører til at folk får det dårligere, også fysisk. Særlig er fremtidsfrykten sterk blant unge. Dette er ikke merkelig, siden skole og presse er preget av overdreven fokusering på miljøtrusler.

Det skulle fremgå av eksemplene at det langt ifra er slik at det å sette igang miljøtiltak på basis av mistanke er det samme som å være på den sikre siden.

I en drøftelse av hva slags tiltak som skal settes iverk mot miljøtrusler, bør vi også se på hvordan folk oppfører seg i privatlivet. Såvidt jeg kan se er det et klart misforhold mellom de ressursene som settes inn gjennom kollektive valg, betalt over offentlige budsjetter, for å bekjempe relativt ubetydelig trusler mot liv og helse, som vi så i eksemplene ovenfor, og de helse-trusler som folk frivillig utsetter seg for.

Ultra-fiolett stråling er ett eksempel. Ozon-laget er tynnere jo nærmere vi kommer ekvator. Faren for hudkreft p.g.a. ultrafiolett stråling øker dramatisk med økt soling. Dette innebærer at en solrik ferie i Syden øker faren for hudkreft langt mer enn en uttynning av ozon-laget som er langt større enn den som antas å oppstå på bakgrunn av menneskeskapte utslipp.(27) Likevel går massevis av mennesker rundt og er bekymret for ozonlaget, og det brukes milliarder av kroner på å møte problemet, samtidig som solingen og Sydenreisene ikke viser noen tegn til nedgang. Forklaringen er selvsagt at soling oppfattes som positivt på andre områder. Den enkelte foretar altså en avveining av fordeler og helserisiko og velger å ta sjansen.

Vi vet også at mens miljøfaktorer spiller en viss rolle for helsetilstanden, er betydningen ubetydelig sammenlignet med helse-problemene forårsaket av individenes frie valg, særlig bruk av rusmidler og feilaktige kostvaner. Det er ingen tvil om at dersom folk virkelig er opptatt av liv og helse, så bør de bekymre seg langt mer for sitt eget barskap, kjøleskap og TV-krok enn for dioxiner og asbest.

Konklusjonen må bli den banale at livet innebærer farer, og at vi må akseptere disse også på miljøområdet, som vi gjør det på alle andre. Farene blir heller ikke mindre ved å sette igang overilte miljøtiltak og tro at vi dermed har sikret miljø og velferd. Isteden bør vi i langt større grad enn idag legge en nøktern vurdering av de vitenskaplige fakta til grunn for miljøpolitikken.

1. Liberty, juli 1991.
2. Robert H. Nelson, Heritage Lectures 376, 24. mars 1992.
3. The National Association of Homebuilders.
4. Consumers' Research, august 1991.
5. Washington Times, 23. desember 1991.
6. Nelson, op.cit.
7. For en nærmere analyse av drivhuseffekten vises til FUIanalyse nr. 1B, J.A. Snoen, Drivhuseffekten: Hvordan leve med usikkerheten, mars 1992.
8. W. Nordhaus, To Slow or Not to Slow (manus Yale, 1990).
9. NAS, Policy Implications of Greenhouse Warming, 1991.
10. Economist, 16. januar 1993.
11. Schlesinger & Jiang, Revised projection of future greenhouse warming, Nature, 21. mars 1991, s. 219-221.
12. I. Rasool & S. Schneider, Science No 173, 1971, s. 138-141.
13. NAPAP-studien, grundig omtalt i FUIanalyse nr. 2, J.A. Snoen (red.) Sur nedbør: Er problemet reelt, oktober 1991.
14. Scotto et al, Biological effective ultraviolet radiation: Surface measurements in the U.S. 1974 to 1985, Science, no. 762, 1988.
15. European, 7-9 juni 1991.
16. EPA Watch, 16. mars 1992.
17. Nature, 28. november 1991.
18. Consumers' Research april 1991 og april 1992.
19. Dagbladet, 19. mai 1992.
20. Bl.a. Teknisk Ukeblad, 22. august 1991 og prof. Johan Baarli i Dagbladet, 26. juni 1991.
21. Consumers' Research, juli 1991.
22. D.T. Avery, Global Food Report 1991 (Hudson Institute), s. 148-154.
23. Avery, op.cit. s. 126-133.
24. Reason, desember 1991.
25. Consumers' Research, januar 1992.
26. Liberty, mars 1991 og Consumers' Research, januar 1991.
27. Bygger på Henriksen og Larsen, Ozonlaget og UV-stråling, Universitetsforlaget 1989.