Ideer om frihet

Vel 60 milliarder kroner forpliktet president Bush seg nylig til å bruke på narkotikabekjempelse. Amerikanerne har fått sin tsar - narkotikasjef William Bennet.

I Norge foregår krigen i roligere former. Men det er ikke lang tid mellem hver gang sjefen for narkotikapolitiet krever mere ressurser - både penger, spanere og utvidede efterforskningsrettigheter. Kampen mot narkotika har i Norge en kort historie. Før midten av 1960-tallet var ikke narkotika et problem som media, politikere og allehånde profesjoner snakket om. De siste 25 år har narkotikapolitiet blitt bygget opp til en anseelig størrelse. Politiets efterforskningsmetoder - f. eks. razzia, telefonavlytting, provokasjon - inkluderer nu områder som tidligere trygt lå innenfor den private sfære. Strafferammene for narkotika er på kort tid blitt mangedoblet. Tollvesenet har øket sine bestrebelser på å stoppe narkotika ved våre grenser. Store deler av vår fengselspopulasjon består av narkomane og narkotikadømte.

Denne opprustning fra statens side blir møtt med profesjonalisering av salgsapparatet. Mafialignende organisasjoner står for distribusjon og smugling til landet, mens den mer risikable omsetning overlates til langere som ofte også er narkotikabrukere. Smuglingen blir mer raffinert. Omsetningen ser ut til å bre seg utover og utenfor de tradisjonelle narkotikamiljøer. Vinningskriminaliteten øker. Mord og grov vold mellem forskjellige salgsorganisasjoner ser ut til å øke. De eventyrlige fortjenester bringes ut av landet eller hvitvaskes i Norge.

Anslagene over narkomane i Norge varierer sterkt, men det er enighet om at tallet er stort og ser ut til øke. Prisen på narkotika i Norge ligger flere ganger over prisene i Danmark - for ikke å snakke om lavprisland som Nederland - og avspeiler nok en øket risiko ved omsetning av narkotika i Norge.

"Politikk bedømmes efter sine konsekvenser," sier forfatteren Thomas Sowell, "men korstog bedømmes, efter hvor godt korsridderne føler seg".(1)

Er den utvikling vi er vidne til i Colombia, New York eller Nygårdsparken i Bergen politikk eller korstog?

Kan denne krig vinnes? Er svaret negativt, er det nærliggende å avkriminalisere narkotika. Inntil det siste er dette synspunkt blitt betraktet som forkastelig, ja endog til som uttrykk for svekkede sjelsevner. Om ikke debatten ved personangrep er blitt avsluttet før den er begynt, er argumentet blitt avvist med at avkriminalisering - ja endogtil forsiktig uttrykt tvil om verdien av enda flere tiltak mot narkotika - er det samme som oppfordring til narkotikabruk. Aksept er likestillet med oppfordring.

Nobelprisvinneren i økonomi, Milton Friedman, hevdet at narkotikabruk burde avkriminaliseres endogtil før stoff ble ansett som et problem her i landet. De fleste andre libertarianere har hevdet tilsvarende synspunkter. Det er da heller ikke rart. For en libertarianer er individets frihet ukrenkelig. Hva denne frihet brukes til, er saken uvedkommende - så lenge man ikke skader andre.

Filosofen John Stuart Mill ville nok kjempet hårdt for retten til å velge hvilke stoff man ønsket å spise eller stikke i sin egen kropp. I en tid da syfilis var utbredt blandt Londons prostituerte, argumenterte Mill ivrig mot ethvert offentlig tvangsinngrep for å kontrollere om prostituerte hadde sykdommen eller ikke. Politilægeundersøkelser og desslike anså han som et uakseptabelt inngrep i det enkelte individs frihet. John Stuart Mill var en modig mann. Han argumenterte for dette syn i en tid da ingen behandling fantes for denne skremmende sykdom.

Professor Knut Fægri er også en modig mann. For snart 10 år siden gikk han ut i Bergens Tidende og foreslo avkriminalisering av narkotika. Han mente at kampen ikke kunne vinnes og at omkostningene i vinningskriminalitet, svekket rettssikkerhet for lovlydige borgere og forråelse av samfunnet, langt oversteg det som kunne oppnåes. Hans forslag ble ikke debattert, men hans person ble utlagt til spott og spe. Dersom jeg ikke husker feil, antydet Helsedirektøren at den godeste professor nok var begynt å bli senil.

Friheten som politisk begrep og filosofisk ledestjerne har en liten tilhengerskare i Norge...

Noen få andre har prøvet å få i gang en debatt om narkotika. Professor Nils Christie prøvde med boken Den gode fiende.(2) Advokaten Tor Erling Staff - som fortjenestesfullt klarte å stoppe Unni Rustads korstog mot pornografi og horekunder - har sagt sin mening. Gateavisa har lenge vært et talerør for liberale holdninger til rus.

Vi har ennu ikke hatt noen narkotikadebatt i Norge; kun en konkurranse i å foreslå den sterkeste lut.

De få og spredte forsøk på å gjøre narkotika til en debatt og ikke et korstog, har stort sett sin opprinnelse på norsk politikks venstreside. Hvor er liberalistene blitt av i disse korstogstider? Om man nipper til sin whisky og nyder sin sigar eller om man sniffer kokain og røker hasj - har det betydning for om handlingen bør tillates eller forbys?

Hvor er alle de bolde liberalister i Fremskrittspartiet? Hvis ikke friheten gjelder for narkomane..., hva med farvede, politikere, nullskatteydere, horekunder, krigshissere og andre utgrupper. Frihet som ikke gjelder "når det virkelig gjelder" ... er ikke mer enn vakre taleformer.

Friheten - som politisk begrep og filosofisk ledestjerne - har en liten tilhengerskare i Norge, hvis vi ser bort fra 17. mai talerne. Hvor befinner alle de som hyllet grunnlovsverkets 175 års jubileum når narkotika bringes på bane? Hvor befinner alle de seg som roper "aldri mer 9. april" når friheten trues?

Et gammelt liberalt maxime er at frihet er udelelig. Saken gjelder ikke din frihet til å ruse deg slik du måtte ønske. Det gjelder like så meget din frihet til ikke å bli spanet på, ikke å bli telefonavlyttet, ikke bli innbragt i politirazzia, ikke bli vilkårlig ransaket eller til og med kroppsvisitert ved landets grenser, havner og flyplasser. Er du forberedt på å betale for narkotikapolitikken med underlivs- og tarmundersøkelser; går grensen før eller efter at du må brette ut ditt underliv for en stakkars tollkontrollør?

Er du villig til å betale prisen for den narkotikaavhengige vekst i vinningskriminalitet? Hvor mange raserte hus, knuste bilruter og stjålne kjøretøy er narkotikaforbudet verdt? Hvor mange skamslåtte pensjonister på vei til posten for å hente sin pensjon skal vi akseptere? Hvor mange ransoffer kan tolereres? Hvor mange ganger tåler du å se over skulderen når du går ute efter mørkets frembrudd? Hvor mange militære beredskapslagre for medisiner og sykehusavdelinger skal hjemsøkes av narkomane på jakt før vi sier stopp? Hvor mange skuddvekslinger skal vi oppleve på åpen gate før det rekker? Rekken av ubesvarte spørsmål kan forlenges i det uendelige.

Frihet for den enkelte til å ruse seg har en parallell i den vanlige norske borgers rettssikkerhet, trygghet, fred og frihet. I England raser en debatt mellem Economist og The Times. Det vel ansette uketidsskriftet Economist sjokkerte mange av sine lesere med å gå inn for avkriminalisering av narkotika. Redaktøren i The Times er åpenbart rystet over sin kollega. Under tittelen "A war to win" gir Times uttrykk for det tradisjonelle syn. Selv om avisen aksepterer at narkotikavolden ville minskes, hevder redaktøren at flere unge liv ville ødelegges. Avkriminalisering er "politisk utenkelig i Washington" og Times konkluderer med at "helbredelsen [vil] komme fra en endring i det moralske klima, overført til familien og skolene. I mellemtiden er narkotika et onde man må bekjempe, ikke tilpasse seg".

Frihet som ikke gjelder "når det virkelig gjelder" ... er ikke mer enn vakre taleformer.

Economist beskriver kampen som "mission impossible". "Amerikanerne trenger kun å kaste et blikk på sin egen ikke alt for fjerne historie for å innse det," skrev bladet. "Fra 1920 til 1933 var det forbudt for amerikanske borgere å kjøpe eller selge deres foretrukne farlige stoff, alkohol. Men tross forbudet fortsatte ølbilene og whiskytransportene å kjøre og la derved grunnlaget for den mest profitable forbryterorganisasjon i verden." Economist mener at "så lenge folk bruker penger på spenning, kan forbudet ikke fungere" og konkluderer "opphev disse lovene og erstatt dem med kontroll, beskatning og advarsler. Inntil det skjer, vil myrderiene i de Forente Stater og ødeleggelsen av Colombia fortsette. Og det er Europas tur neste gang".(3)

"Narkotikaforbudet medfører minst 8250 dødsfall hvert år," hevder James Ostrowski i en utredning nylig utgitt av Cato Institute i Washington DC.(4)

Hvert år begås det 1600 mord av narkomane på jakt efter penger til stoff som fordyres av forbudet; 750 mord er relatert til narkotikahandelen i det sorte marked; 3500 narkotikarelaterte AIDS dødsfall(5) og 2400 dødsfall på grunn av bivirkninger, urene varer og overdosering som en følge av manglende kvalitetskontroll. "Siden det sorte marked i narkotika er kilden til de fleste stoffrelaterte problemer, må markedet elimineres i størst mulig grad... Den mest effektive måte å oppnå dette på er legalisering. Dagen efter at legaliseringen er gjennemført, vil Amerikas gater være tryggere... Et år efter at forbudet er opphevet vil 1600 mennesker - som ellers ville vært uskyldige dødsoffer for narkotikakriminalitet - være i live."

Ostrowskis rapport viser at "narkotikaforbudet øker prisen på illegale stoffer og dette tvinger ofte brukerne til å stjele for å få nok penger til å kjøpe stoff." Han har beregnet at 40 % av alle forbrytelser mot fast eiendom i USA er narkotikarelatert. Dette tilsvarer "fire millioner forbrytelser årlig og 7.5 milliarder dollar i tyvegods".

I 1988 tilskrev Ostrowski ni ledende talsmenn for narkotikaforbud - George Bush og William Bennet inklusive - og ba dem henvise til videnskaplige studier som kunne vise at nytten av narkotikaforbudet var større enn omkostningene. Ingen av de ni kjente til en slik utredning.

"Tobakk forårsaker 390000 dødsfall i året; alkohol rundt 150000; heroin og kokain tilsammen 3000 - av hvilke 80 prosent har sammenheng med narkotikaforbudet". I USA økte "mordraten ved innførelsen av [alkohol] forbudet, forble høy under hele forbudstiden, begynte å synke da forbudet ble opphevet og sank hvert av de 11 påfølgende år."

"Justert for befolkningsvekst, viser det seg at bruk av opium, heroin og morfin ikke er mindre utbredt i dag enn før de ble forbudt, og bruk av kokain er vanligere i dag enn da det var lovlig... Bruk av marihuana synes å være lavere i Alaska og Nederland hvor det er tillatt enn i kontinentale USA". Når inntjeningen for hver solgt enhet er meget god, vil selgerne gjøre stor innsats for å skaffe nye kunder. Ved legalisering vol prisen og inntjeningen falle drastisk og invcentivet for hård markedsføring faller bort.(6)

"Alt inklusive koster narkotikaforbudet oss 80 milliarder dollar i året."

Ostrowskys analyse gjelder USA, men hans analyse kan med fordel overføres til norske forhold. En kvantifisering av antall "unødvendige" døde på grunn av narkotikaforbudet her i landet ville være et godt utgangspunkt for en debatt om norsk narkotikapolitikk. Hvor mange "unge døde" kunne vært reddet ved legalisering?

Hvorledes bekjemper man en illegal handel hvori alle deltagerne er villige deltagere? spør den danske Weekendavisen.(7) Hvordan bekjempe victimless crimes - forbrytelser uten offer eller for å bruke filosofen Robert Nozicks betegnelse "voluntary capitalist acts between adults". Problemet er klassisk. Problemet lar seg ikke løse i et sivilisert samfunn. Ja selv i politistater - som USSR - makter myndighetene ikke å stoppe illegal handel.

Moralsk er narkotikaproblemet et spørsmål om den enkelte borgers valg; politisk er det er spørsmål om frihet; pragmatisk er det et spørsmål om hvor omkostningene overstiger nytten av forbudet. Vi har i dag mer enn tilstrekkelig erfaringsgrunnlag til å slutte oss til Economists konklusjon "mission impossible". Det er på tide narkotikadebatten kommer i gang i Norge også.